ensomhet.

jeg har i det siste følt meg ganske ensom. det er folk rundt meg mer eller mindre konstant, men likevel føler jeg meg så utrolig alene. jeg vet ikke hvorfor, kanskje det er noe jeg lengter etter, savner eller vil ha? jeg føler at jeg ikke har noen å snakke med, eller noen jeg kan ringe for å spørre om å finne på noe. jeg vet jo godt at jeg har personer jeg kan snakke med eller ringe til for den slags skyld, men av og til tror jeg ikke de strekker helt til. mamma bruker å si at jeg kanskje burde ha fått meg en kjæreste, en som kan gi meg kjærlighet og glede. jeg pleier som regel å le det bort, men jeg tror av og til at det ligger noe i det.

jeg har venner som jeg kunne tenkt meg å være sammen med, men som aldri inviterer meg med på noe. det blir bare en åpen invitasjon ute i løse lufta, aldri noe konkret. kan man egentlig kalle dem venner? og jeg har venner jeg syns inviterer meg til å finne på noe for mye, kalles de venner? og så har jeg dem som inviterer meg nå og da, er dem også venner? jeg skulle gjerne hatt en balanse inni alt dette. kanskje jeg er lei, at jeg trekker meg unna og gjør meg selv alene?

det er så mye mer jeg har på hjertet, men dette for være nok for denne ganger.

jeg er aldri ensom, selv om jeg føler det sånn. og den kjærligheten jeg liker best er den Jesus gir meg.